Blogging som redskap for skriveutprøving (og kanskje litt oppdragelse)

I en tid da bloggere og blogging som sjanger er kommet i et mer eller mindre velfjortjent dårlig lys er det godt å tenke på at vi kan være fødselshjelpere for en alternativ bruk av mediet.Det skrives selvfølgelig en hel masse fornuftig og lærerikt på landets blogger, men jeg synes for min del at det får være grenser for meninger om design, make-up, livsstilsjåleri og kjendisdyrking. Det som er trist er at et går ut over unge mennesker som bare har lyst til å skrive fordi de synes det er gøy.

I norsk skole har det de siste årene blitt produsert mengder av blogger med et faglig innhold og under trygge betingelser hva gjelder kommentarer fra medelever og lærere (og en del bibliotekarer). Og der kommer oppdragelsen inn. Med et avklart tema og at men holder private ting unna bloggen går det helt greit. Når jeg går i gang med prosjekter ligger det som en premiss at hvis ting sklir ut så er det over og ut med den bloggen. Vi kutter linken til bloggen og lar den sveve i intet, bloggen er opprettet for et visst formål og skal benyttes til det. Sånn er det bare.
Dette har fungert godt, og i den tiden vi har drevet med blogging i fag har det bare skjedd en gang at vi har måttet fjerne innlegg.

Oppdragelsen i denne forbindelsen tror jeg har en preventiv virkning i forhold til å komme med usaklige og krenkende kommentarer. Tror nok at en del ungdommer har et litt lemfeldig forhold til hva de skriver på nettet og ikke skiller mellom det som skrives og sies i andre sammenhenger. Her har nok nettdebattene i landets aviser vist vei for mange, med innlegg som sprer usannheter og "dritt" i ly av anonymiteten som avisene godtar. Hvis vi på noen måte godtar at slike ting sklir ut så ender kommentarfeltene til å ende opp som "dassvegger" der sjikane og mobbing lett kan oppstå.
 Blogger som vi benytter godtar ikke anonyme innlegg og vi har ofte distrubert bloggadressene til en avgrenset krets i klassen for å skape trygghet rundt det som skrives, og for at elevene selv kan velge hvem som skal kommentere det som produseres.

Bekjennelser fra en værsjuk ranværing

Med fare for å trå utenfor rammene for hva som skal skrives på denne bloggen tar jeg sjansen på å forbanne denne vinteren. Er så inderlig drittlei av snø, slaps og kulde at jeg uten videre er villig til å betale dobbel trygdeavgift, bilavgift, moms og litt mere skatt for å slippe unna flere slike vintre.
Siste store snyfall tok resten av utsikten fra kjøkken og stue og naboene ses nå bare som lysglimt om kveldene når de leter etter ungene for kvelden.
Lysta var stor til å trekke ned gardinene, sjekke innholdet i fryseren og låse døra fram til midten av mai. Men så kom jeg på at det var to samlinger igjen av pedstudiet, sa da så...

Går det forresten an å streike mot drittvær? I så fall er jeg med!

                                                         Vinterkrigen 2010/2011

Pushing av digitale verktøy

I min jobb som bibliotekar og rimelig plagsom entusiast på vegne av utallige IKT-verktøy har jeg etter hvert måttet ta en del diskusjoner med kolleger om nytten og læringseffekten av de ulike verktøy og programmer som jeg har introdusert i årenes løp. Hva passer for hvem og hvor mye tid skal vi bruke på dette?

De siste årene har nok vært krevende for mange pedagoger med reformer og nye krav i kjølvannet av dem. Forståelsen av kravet om bruk av IKT i alle fag har nok vært ulikt tolket av den enkelte. For noen har bruk av læringsplattformer som f.eks. Its-Learning, nye presentasjonsformer og forlagenes digitale læringsressurser vært svaret på disse kravene mens andre er åpne for ulike publiseringsverktøy, digitale bildefortellinger og mer avanserte digitale verktøy.

For meg har det handlet om å manøvrere meg forsiktig i kollegiet og forsøke å trykke på de rette knappene og involvere meg med de rette personene. Kun gode resultater er egnet til etterfølgelse og ting som fungerer dårlig eller kan gå galt må for all del ikke bli skeptikere til del. Avanserte verktøy hører til de avanserte brukerne og brukervennlighet er et stikkord for de som ønsker å ta i bruk digitale verktøy for første gang i sin lærergjerning. Verktøy med lav brukerterskel som blogging og photostory har vist seg å appellere til mange lærere, men de må bevisstgjøres på at det må legges inn godt forarbeid og oppfølging for at det skal kunne fungere godt. Resultatene kommer ikke av seg selv og elever og lærer må ha en felles forståelse av hva prosjektene skal gi av læringsutbytte. Det er lett å falle for fiks design og flotte effekter og glemme innholdet hvis en ikke vet hva man vil. Og da kan mye av arbeidet og tidsbruken føles bortkastet og de fleste vil vegre seg for å gjenta prosjektene.

For oss som biblotekarer er involvering i slike prosjekter en gylden anledning til å bidra med vår kompetanse. Her ligger alt til rette for å undervise i det vi kan om kildebruk, litteraturformidling og kunnskap om veiledning og pedagogikk. Så min oppfordring er at vi må ta for oss i denne verden og stå fram som de veiviserne vi er. Dette kan vi, men vi må inngå allianser med pedagoger som vi kan samarbeide med og slik vise andre at det går an. Sånn kan vi gjøre en forskjell i skolehverdagen.
Gå ut å gjør det!